En busshistorie!

Etter x antall timer på universitetet fant jeg ut at tiden var kommet for å fortelle dere om gårsdagens strabasiøse ferd til, å ja, universitetet. Altså. Elin og jeg sto opp til normert tid for å rekke forelesningen som typisk nok begynte klokken 08.15 på mandagsmorgenen! Etter å ha dusjet, fortært en bedre frokost med Grethe Roede-brød som hovedinngrediens og pusset tennene og sånn, var vi, tro det eller ei, ferdige i GOD tid! Og bra var det! Ute var det nemlig speilglatt, så vi ble nødt til å promenere ned bakken til busstoppet. Lite ante vi om det som skulle komme...

Vel fremme på busstoppet kom 40-bussen, altså ikke ekspressbussen merket med 41 som vi skulle ta for å komme oss på universitetet på raskest mulig vis. Og det var her problemene virkelig begynte... Rett bak 40-bussen kom nemlig nok en 40-buss! Så vi fant ut det nok var best å ta den bussen som allerede hadde stoppet på busstoppet der vi sto, selv om dette ville innebære en noe lengre busstur enn vi egentlig hadde tenkt oss.

Inne på bussen viste det seg imidlertid at busssjåføren var ny i jobben, noe som brutalt ga seg utslag i at han kjørte lukt forbi Kvaløysletta Terminal, stedet der vi kunne ha gått av 40-bussen og tatt den korresponderende ekspressbussen som gikk rett til vår endelige destinasjon. Dermed måtte vi ta 40-bussen videre til Giæverbukta, Tromsøs svar på Rutebilstasjonen i Mosjøen.

Og hadde eventyret fått en lykkelig slutt i Giæverbukta, så hadde du neppe lest dette innlegget nå. I Giæverbukta måtte vi nemlig stå ute i regn og vind og vente i et kvarter på neste buss, ettersom 22-bussen som skulle gått ett minutt etter vår ankomst aldri innfant seg. Dermed ble 34-bussen redningen. Vel... "Redningen" tror jeg vi sier. For hva skjer? Joda, 34-bussen krasjer i en personbil som krasjer i to nye biler, og der står vi da, etter å ha kjørt hele 400 meter. Heldigvis hadde bussen ingen skader, ja, og ingen personer ble skadet heller, så vi kunne så smått kjøre videre etter at bussjåføren hadde tatt nummeret på bilene og gjort hva enn det nå er man gjør etter en kjedekollisjon.

Så etter en ti minutters tid var vi på farten igjen, lykkelig uvitende om det som ventet oss et lite stykke opp i veien. For gjett hva vi ser der? Joda, 22-bussen som aldri kom til Giæverbukta fint plassert halvveis uti veien og halvveis i grøfta! Og da var det jo bare en ting å gjøre; rygge derifra samme veien som vi kom, snu bussen ved første og beste anledning, kjøre ned igjen til Giæverbukta og følge ruta til 41-bussen, altså den vi egentlig skulle ha tatt i utgangspunktet, men som på mystisk vis forsvant, over Tromsøya til universitetet. Og vips, etter skarve én time på diverse busser var vi fremmme på universitetet!

Life's a slapping biatch sometimes! But then again, so is Marthe!o)